Bok; Vince Neil, tattoos & tequila

-He can't really sing, but his singing er et av sitatene fra boken og det kommer fra hans egen mor. Hans søster følger opp med -oh man, he can't sing very well. For de som ikke vet noe om Motley Crue er dette ganske intetsigende sitater, men for de som har hørt Vince Neil live er dette egentlig ustyrtelig morsomt. I over 30 år har en hel verden lurt på hvordan denne mannen kunne ende opp som en av verdens største rockelegender for , lets face it, han kan vel EGENTLIG fortsatt ikke synge. Men når det er sagt så må jeg jo innrømme at dette var en av ungdomsheltene og det er bare få år siden vi var på Motley Crue live i Oslo. Og de to sitatene i boken fra mor og søster er ikke de eneste som går i den retningen for å si det slik. Men rockestjerne..DET er han!  Har ventet på denne boken en stund og ble ørlite skuffet, selv om det meste fra 80-tallets Hollywood Boulevard  alltid er stor underholdning. I motsetning til tilsvarende biografier var det lite nytt (sladder) og man forstår fort at selv om dette kommer rett fra veddeløpshesten er det mye som er glemt og jeg mistenker at vi har fått mer riktige bilder av dette tidligere. Når tre ekskoner uttaler seg helt identisk imens Neil selv holder seg til -didn't do it!..Er det et par ting som får meg til å sette en knapp på konene.  Som vanlig i slike bøker får man en del tips dersom man planlegger å bli narkoman, pornostjerne eller stripper (men selv om NAV er i vinden om dagen er dette kanskje ikke de mest populære yrkene...) Men bandkollega Nikki Sixx er uslåelig når det kommer til stoffmisbruk og jeg er overbevist om at han hadde rundet Plata på første forsøk. Det som kanskje kommer best frem i boken er Neils egen versjon av fyllekjøringen i 84 der han ble dømt for drap på sin passasjer, trommeslageren Nicholas Dingley fra Hanoi Rocks, samt skadet to andre i møtende bil for livet. Interessant at hovedpersonen selv stadig gjentar at straffen var for mild (30 dager fengsel, 200 timer samfunnstjeneste og 2,5 millioner dollar(!) i oppreisning). Ellers er boka full av klisjeer og ting man visste fra før. Litt i likhet med Duff Mckagan-biografien blir det hele litt overfladisk og enkeltepisoder som virkelig kunne vært interessante blir hastet igjennom. Forskjellen var at Duff avslørte mye nytt i sin bok. Ellers er dette ,som vanlig, anbefalt lesing selv om man ikke har snev av interesse for den typen musikk el.l. Underholdende er det uansett, og for noen vil det være direkte sjokkerende. Igjen er jeg imponert over alt en menneskekropp faktisk tåler og jeg lurer litt på hvor mange fedre som egentlig visste hva døtrene gjorde i Hollywood..  når dette skrives har jeg forøvrig fått med meg en rykende fersk krangel mellom Vince Neil og Palms-hotellet i Las Vegas for verden har jo blitt litt mindre med årene. Historien fortsetter på Twitter. Når det kommer til egen musikksmak nå i dag har jeg vanskelig for å se Martina McBride med noe sterkere enn kaffe og jeg tror Garth Brooks har telling på barna sine, men vi har jo Rune Rudberg da. DET er en bok jeg venter på

Published with Blogger-droid v2.0.4