Chinese Democracy - Guns N`Roses

Guns N Roses: Chinese Democracy - En slags anmeldelse

Selv om denne plata kommer 14 år for sent skal jeg alikevel prøve meg på en aldri så liten anmeldelse. Det er selvsagt ikke lett å bedømme en slik plate på objektiv måte når man nå foretrekker Garth Brooks fremfor fuzzgitarer og man tidligere har vært så fan at det nesten grenser til det erotiske - !

Bare det at plata i seg selv har kommet er for meg en hel liten sensasjon for det hadde jeg aldri trodd og tidligere i bloggen har jeg jo nevnt Guns N Roses egne sitater fra fordums tid:"Once there was this rock n rollband rollin on the street-time went by and it became a joke", også toppet de det med "It`s been 14 years of silence..." - Noe som viste seg å treffe perfekt.

Det faktum at det gjenstår bare en eneste person av orginalbesetningen, om man ikke legger godviljen til og kaller Dizzy Reed et orginalmedlem, har jeg ikke tenkt å vektlegge her annet enn der det er nødvendig.

Men smak på navnet.. GUNS N`ROSES..Det gir unektelig assosiasjoner og for min del er det gode ting. Jeg forventer ikke at de yngste skal skjønne det og jeg vet at de eldste ikke skjønner det men så lenge jeg skjønner det selv er jeg fornøyd.

Chinese Democracy: Som fan har jeg jo hørt noen previews og tildels tilsølte live-versjoner med diverse musikere med og uten bøtte på hodet og så langt har jeg ikke vært imponert, men dette er endelig plata så vi prøver å stille uten å tenke på hva som har vært. Starten på låta og starten på hele plata gir et umiddelbart feedback til gamledager. Det første man hører til Axl er nesten så du er tilbake "in the jungle", før den går over i noe grunge-aktig som kanskje hadde gjort seg bedre på Spaghetti Incident, men lyden er der og det fenger delvis. Musikkmessig er det sammensatt og man savner egentlig ingen andre enn den usynkrone koringen til Duff. Slashs arvtaker gjør jobben - riktignok uten sjel, men han kan spille gitar. Dette gir klare vibber til Welcome to the jungle og uansett et sjakktrekk salgsmessig så lenge man henvender seg til alle verdens kinesere. Så sant plata ikke blir forbudt da..det skulle ikke forundre meg.

Shacklers Revenge: Dette er møl. Mulig det er musikkmessig godt sammensatt, men i min verden hadde ikke engang dette holdt til et ekstraspor på Spaghetti... Dette er ikke Guns N Roses. Dette er en lett blanding av grunge/Punk og det jeg husker som gamle Soundgarden.. Dessuten altfor bråkete for en som sakte men sikkert har latt seg bli skutt av en countrysnikskytter skudd etter skudd.

Better: Dette fenger. Her er vi over på en låt som faktisk kunne fått plass på et Illusion-album. Melodiøst, aggresivt og stemmen til Axl bærer akkurat slik vi ønsker den skal. Også her savner man Duffs koring på refrenget men rent musikkmessig er dette helt på høyde med det som engang var. En som ikke er virkelig kjenner vil neppe høre at det ikke er Slash som trakterer Les Paul`n. Tommel opp for Better!

Street of dreams (The Blues): Dette er episk! Denne kunne sklidd rett inn på Use your illusion og er akkurat slik vi ønsker det. Axl imponerer til de grader med å legge følelse i stemme og tonefall og stemmen kommer til sin rett. Så til de grader at det nesten glir over i et av disse erotiske øyeblikkene man nevnte tidligere. Jeg vet allerede at noen vil si at dette blir en parodi eller rett og slett for mye, men de om det. Dette er en låt så sterk og så godt gammelt GNR at jeg gir den 10 av 10. Mer er det ikke å si. Kjøp,hør og nyt!

If the world: Her er jeg usikker på hva som har skjedd eller om jeg virkelig hører det jeg hører. Jeg hadde blitt mindre overrasket om disse 5 minuttene hadde dukket opp på en Aretha Franklin plate enn på en Guns-skive. Axl piner seg mellom kombinasjoner av vers og refreng som en katt med magesjau og soundet/backingen gir assosiasjoner til 70-tallets plysj og Shaftfilmene. Uansett hvor mye jeg vil kan jeg ikke finne et passende sted for denne låta og hvorfor producer ikke har forkastet den skjønner jeg ikke. Rett og slett. Om jeg skal lete ihverdig etter noe positivt må det være gitarsoloen som i beste fall kan kalles ren plagiat av noe Slash har gjort hundre ganger. Pinlig! Skikkelig pinlig!

There was a time: Dette er helt ok. Det er ikke dårlig, men det er heller ikke bra. Som platefyll fungerer det helt ok men ikke når man har ventet 14 år på plata. De 14 årene ødelegger nok en gang og Axl synger det jo selv: "there WAS a time.." - Både gitarmessig og tildels virker litt som noe Axl kastet i søppelbøtta da han skrev Estranged (som forøvrig var noe av det beste på Illusion-albumene), men hvorfor er den ute av søppelbøtta igjen?

Catcher in the rye: En låt som også starter litt Illusion-aktig. Både sound og feeling er der vi ønsker det skal være når vi putter inn en GN`r-plate i spilleren. For første gang blir det tydelig på koringen at dette ikke er Duff,Slash,Izzy eller noen av de andre. Det er ...anderledes. Her savner jeg også Matt Sorums trommer da de kunne løftet låta på en helt annen måte. Skal vi konkludere med at dette hadde vært helt greit om bandet het Axl Rose og ikke Guns N Roses. Vel..Det var jo dette jeg ikke skulle gjøre så jeg konkluderer med at dette er helt ok. Gitarsoloen er også her Slash verdig!

Scraped: En låt som begynner utradisjonelt Guns med stemmeleking og bærer løfte om en spennende fortsettelse, men desverre.. Her er vi over på Grunsj-soundet igjen. Jeg tipper det er en god låt for de som liker denne stilen, men dette er definitvit ikke GN`R slik jeg vil ha de. Føler jeg cowboyhatten komme snikende bortover stuegulvet igjen? Jeg prøver å forestille meg om jeg hadde likt dette som tenåring på 80/90-tallet...jeg tror ikke det. Desverre.

Riad n` the Bedouins: En tittel som bærer løfte om noe eksotisk, noe utradisjonelt og starter litt mystisk, men også her er det punk/grunge som totalt dominerer lydbildet. Er det nå på tide å skylde på bandet? Nei.Tror ikke det. Dette er Axl som ønsker å vise et annet spekter. Fungerer ikke, men vi gir det en sjangse helt til gitarsoloen høres ut som den drukner i et badekar. Ingen variasjoner, ingen ...ingenting.. Desverre. Den får et poeng for eksotisk navn og et nesten oppegående refreng.

Sorry: En spesiell låt som minner mer om et mellomstykke i gamle Coma. Tung og dyster. Ikke noe for meg-og jeg er glad jeg ikke er suicidal. Så sorry...!

I.R.S.: Også en låt som har gått igjen i mange versjoner på diverse liveshows. Noen bra og noen dårlige. Dette fenger og der vi vil ha det, men nok en låt som ikke kan få en bedre omtale enn listefyll, men det egner den seg til. Gitarspillet må nok en gang fremheves og det melodiøse fungerer noenlunde for Axl.

Madagascar: Episk igjen! Intet mindre. Låta kommer ikke på noen måte opp i mot Street of dreams (The blues), men det er en velkomponert låt med feeling så til de grader. Bærer preg av å være skrevet på 90-tallet og dette var også låta som ble blandet inn i det vanvittige Guns N Roses comebacket på MTV-music Awards sammen med en anpusten Welcome to the jungle i 2000. Mulig man må være Axl Rose fan for å like dette og ikke Guns-fan generelt, men jeg liker det og den kommer garantert til å snurre flere ganger i spilleren. I likhet med Street of Dreams tror man på Axl og man kan nesten føle at man er på besøk i hans lille verden. Skal jeg trekke frem noe negativt må det være den overdimensjonerte slutten.

This is love: Platens overraskelse. Platens absolutte konfekt, men som kjent er den ene konfekten noe noen kaster og den andre spiser ikke annet. Denne spiser jeg! Axl gjør en ballade Aquarius verdig og for oss som fortsatt får ståpels av denne mannens stemme når han er i form er dette nok et viagraøyeblikk når det kommer til pels. De som ikke er innvidde har neppe hørt Axl i denne modusen noengang men kjennere vil huske noe lignende fra de beste live-showene tidlig på 90-tallet. Gitarsoloen er også her Slash verdig og så lenge man hører og ikke ser er dette stemning og modus som får meg til å kaste på et langt hår jeg ikke lengre har. Tommel opp igjen.

Prostitute: Også en låt som trekker frem det melodiøse og jeg vil uansett karakterisere den høyere enn listefyll til denne platen å være, men jeg har den leie tendensen å ikke hensynta at dette faktisk ikke er Use your Illusion eller Appetite for destruction. - Det er ikke mange som har fått til å hoppe etter Wirkola og det er ikke lett, for ikke å si umulig for Guns N Roses å toppe det de engang har gjort.

Ett sammendrag av dette blir nesten umulig, men det som definitvt er klart er at dette er en plate man kommer å elske å hate og ganske mange kommer til å hate å elske den. En plate som kommer til å falle i forskjellig smak hos de fleste som hører og jeg er helt sikker på at det jeg har karakteriesert som bra vil andre kalle overstadig, for det er nettopp det som er Guns for meg. Det skal være overstadig. Det skal være episk. Det skal være melodiøst.

Jeg har på ingen måte lagt vekk cowboyhatten og blitt rocker igjen, men jeg føler meg likevel kompetent nok i Guns N Roses verden til å skrive dette, men jeg ser også hva mor engang mente med piggtråd og da snakket hun ikke om krigen . .

Chinese Democracy har ingenting av den ekte aggresiviteten og intensentiten som Appetite for Destruction hadde å by på. Det var unge galninger som fortalte om sex,dop,overgrep og maktmisbruk - Og egentlig er det på den måten et genialt navn på platen.

Chinese Democracy har ingenting av intensiteten eller i @Live Like A Suicide og ingenting av holdningene fra LIES er beholdt.

Chinese Democracy har fint lite annet enn et overskuddslager fra Use Your Illusion og med tanke på at dette er 17-18 år gammelt stoff og en av historiens absolutte(!) utgivelser er det ikke lett å være Guns N Ro...Axl Rose, men han har alikevel fått det til på noen av låtene.

Alt i alt blir det for mye grunsj for meg, samtidig som det er et par dårlige...ja rett og slett skikkelig dårlige låter som trekker ned helhetsinntrykket, men samtidig er det mye GUNS og kanskje litt mindre ROSES? ..og jeg mistenker at noen av disse låtene vil vokse etterhvert som man hører de og det er jo minst 4 låter her som rett og slett er sterke og det finnes jo nok av store plater som bare har hatt en eller to store..!

Alt tatt i betraktning vil jeg gi 6 av 10, men jeg mistenker meg selv for ikke på noen måte å være objektiv men hvem bryr seg egentlig?