Takk for alt Bobby!

Man tror jo at man skal takle det bedre "neste gang" men nei - Noe så hjerteskjærende vanskelig å miste noen man er så til de grader glad i!

Det er ikke mer enn drøyt 6 år siden jeg skrev noen tilsvarende ord

( http://temte.blogspot.no/2007/01/takk.html )

og denne sorgen sitter faktisk i enda (så du kan si "bare en hund" så mye du vil for meg) men jeg trodde virkelig ikke man skulle oppleve dette så tidlig enda en gang og nesten samme skjebne.

Vi har visst lenge at Bobby eller Bob eller Bobber`n eller bare Voffen ikke kom til å bli gammel - til det har det vært for mye problemer helt fra første stund, men ingen skal si at vi ikke har kjempet og ingen skal si at vi ikke har forsøkt.

Allerede som 2-åring var han aggressiv og nervøs og de fleste (inkludert oppdretter!!) ville gjøre kort prosess. "Det kommer aldri til å gå bra", sa de - Vet dere...Det gikk bra det!

Etter timer, uker, måneder med tilrettelegging og trening var ikke Bobby aggressiv lengre - tvert i mot.

En og annen forbipasserende sau fikk en liten knurr og søppelmannen var heller ingen favoritt, men de levde med hverandre de. Det er jo forøvrig ikke så rart for hver eneste mandag kom det en stor lastebil og tok alle matrestene - det er lov å lage litt leven da!

Så kom allergien med hudproblemer, eksem og kløe. Igjen sa alle bedreviterne at vi skulle gjøre det slutt - det var nemlig det beste. Vet dere...det var ikke det. Det kostet penger og det kostet tid, men vi fant en middelvei og Bobby fikk enda tre år til- Sprøyter , vaksiner, piller ble hverdagen en stund men det gikk verst ut over lommeboken til far og så lenge det ikke er verre får vi godta det!

...Og for en som bare skulle oppleve å bli seks år så er forresten tre år ganske lenge!

Så kom rygg og benproblemene - Igjen var dommen klar, men igjen klarte vi å overvinne problemene (ihvertfall "kjøpe" oss godt over et år) takket være mye tid og mange gode hjelpere.

I ukesvis var vi til behandling, massasje og tilogmed akupunktur. Det ble faktisk slik at Bobby gledet seg til å dra til behandling hos Tina og jammen klarte vi ikke å stabilisere det også.

Selv om Torbjørn hos Eiker Dyreklinikk bare smilte og ristet på hodet hver gang vi var innom.
Dere er så mange som har bidratt - Takk!

Det ble ikke noe særlig med skogturer det siste året og de få som vi fikk er vel dokumentert

I dag har jeg ihvertfall god samvittighet for at jeg lyttet til hunden Bobby og ikke alle menneskene som tror de vet best. Det ble, til tross for mange skjær i sjøen, noen ekstra gode år og jeg vet at han hadde det bra, stort sett, helt til den siste dagen..

Og jeg er så glad at du, i likhet med Maico, fikk sovne inn hjemme der du hørte til

Denne dagen kom allikevel brått på og man kan vel egentlig aldri forberede seg på noe slikt.

Et kapittel er over og man kan ikke annet enn å takke for det man har fått oppleve.

Selv om det er så inderlig vondt!

Den største forskjellen på en blogg og et brev er nok at alle tårene ikke syntes på skjermen....