Verdensmesterskapet som aldri kom til Lier

Lierposten: Verdensmesterskapet som aldri kom til Lyngåsbanen

Lierposten Videoreportasje (klikk lenke for video)
Lierposten redaksjonell sak (klikk lenke for sak fra avis)



Hvilke minner har du fra Lyngåsbanen spør Lierposten..

Her er mitt kjappe svar:

Er ingenting å si lengre.. 
Banen som vekket interessen da jeg var så heldig å få oppleve det første løpet. 
Europaeliten. Med og uten bart. 

Jeg husker ikke så godt det første løpet men jeg husker kuene som gikk på indre bane (!)
Jeg husker mannen fra Tana som noen år senere tok med barten sin opp i speakertårnet og gjorde, for et øyeblikk, ende på sitt norske statsborgerskap.

Jeg husker når finnen med den gule porschen var nesten like kul som han som igjen innfant seg med å   være norsk statsborger. 
Jeg husker 1/5 av Vazelina bilopphøggers prøve banen. For øyeblikket "høgg" han nyere biler. 
Jeg husker alle timene med dugnad i uker og måneder før EM rundene. 
Jeg husker panseret til Ludvig. Jeg husker tårene. Gledestårer og de ikke fullt så glade. 
Jeg husker man ble imponert over 25000 tilskuere og..
Jeg husker speaker nesten gikk av skaftet og ramlet nesten frivillig ut av bua også når barten var spent    fast på banen. 
Jeg husker den enorme ressonansen i brystkassen når metroene jaget den den svenske audien. 
Jeg husker pølser og potetstappe som smakte som den beste biff. 
Jeg husker venner som ikke likte bil ble bergtatt og fikk glimtet i øyet når de fikk være med og det   sprutet grus flere titalls meter. 
Jeg husker nedturene.. Jeg husker at alle problemer var glemt når det igjen ble september og 
  Jon Hervig Carlsen stoppet innom Lier en tur før han skulle ut på vinterturne med Scheie. 
Jeg husker journalist Gutubakken ertet på seg mannen fra Tana. Hjalp ikke at Gutubakken også hadde   bart. 
Jeg husker første gang jeg fikk kjøre Rallycross på banen. 
Jeg husker september 2010 da banen og jeg ble uvenner. Etter et år med hue under armen og armen i   bind ble vi venner igjen. 
Jeg husker jeg fikk stå på pallen på Lyngås. Akkurat som de tretti år tidligere.. Uten bart. 
Jeg husker superfinale. Gleden,inntrykket, holmenkollfølelsen, lyden, tårene og den aller siste gang  also sprach zaratustra spilte i anlegget for aller siste gang før supercarsfinalen dundret avsted foran et  nytt hav av tilskuere med tårer i øynene. 
Jeg husker ordførerere og politikere som snakket med samme glimt i øyet da de holdt tale på  Lyngåsbanen som vi bare skulle se, fra tilsvarende personer, noen år senere på direktesendt fjernsyn-  ifra Lillehammer.  

Akkurat det tror jeg de har glemt. 
Politikerne..